Fiskeyngel: Haukskardtjønna

Haukskardtjønn

Ved utløpet av dette vannet tok vi 2 supre fisk de neste dagene! Vi hadde forlatt Fossen Camping, og vært en liten tur innom Maurvangen ved Sjoa (ingen fisk der!), før vi ankom Furuhaugli på Dovre. Ingen av oss hadde vært her før, men stedet så meget bra ut. Dessuten hadde de en ledig hytte i en natt - noe som fristet etter et par dager i telt. Da fikk jentene kost seg med popcorn og TV mens gutta dro ut for å sjekke fiskevannene i nærheten. Pappa hadde sett seg ut et vann på kartet ikke så langt unna, og vi labbet i vei. Pappa liker best å finne veien selv, og tar seg kanskje ikke bryet med å sjekke om det er noen gode stier i nærheten. Vi havnet derfor godt ut i myrområdet på vei opp til tjønna. Det ble en litt strabasiøs tur, og lite visste vi at det kom til å bli verdt hver dråpe med svette. Vel fremme så vi noen båter liggende ved sørenden av vannet. Det hadde vært fint å kunne tatt med disse ut, men vi hadde selvfølgelig ikke med oss redningsvester. Hvem har vel med det på fjelltur?

Vi prøvde noen kast med mark og atomdupp langs kanten, men det var ikke antydning til napp. Vinden ga derimot Pappa en god idé. Fisken står kanskje der vinden tar med seg maten? Siden det var vind fra sør tok vi turen opp til nordenden av vannet hvor det var en demning med et lite utos. Her kastet vi snøret uti, fortsatt med atomdupp og mark. Ikke lenge etter hadde pappa napp og jeg fikk æren av å dra den opp på land. Det viste seg å være en passe stor ørret på ca. 400 gram.

Middagen er reddet!

Dagen etter tenkte pappa å sjekke ut noen andre vann i nærheten, men det viste seg å ikke være noe suksess. Neste dag var avreisedag, men siden været var bra bestemte vi oss for å dra opp til tjernet igjen med hele familien. Denne dagen var det også en god del vind og vi tenkte at fisken kom til å stå på samme sted som sist. Vi trasket i vei, denne gangen langs DNT-stien...

Tre glade fjellgeiter

Da vi kom til tjernet gjorde pappa klar min fiskestang først, med atomdupp og mark også denne gangen, før han begynte på sin egen. Etter å ha gitt meg stanga rakk han såvidt å snu seg før jeg hadde en skikkelig rugg på kroken! Vi ble begge en smule oppspilte da vi så størrelsen, og at den i tillegg hadde skikkelig fine farger. Vi fikk heldigvis landet den uten dramatikk og jeg ble så glad at jeg brølte av full hals i beste Lars Monsen-stil.